HISTORIEN BAK
«DEN TAPTE JØDE»

«Som en ensom nomade på vandring langt fra sitt folk har jeg tråkket bakover i mine egne fotspor i en søken etter hvor jeg kommer fra. Jeg har nøstet opp trådene og satt dem sammen som best jeg kan. Min mor, min mormor og min oldemor, de er alle der i veven. Noen mer tydelig enn andre. Og jeg kjenner dem bedre nå. Bedre enn jeg gjorde før.»

- Kunstner Selina Rosenborg

Utstillingen ble vist i museet fra januar til mars 2019.

«

«Min nærmeste link til mine jødiske røtter burde vært min mormor, eller aller helst min mor. Det er disse to jeg selv har hatt et personlig forhold til.»

Selina Rosenborgs mormor gikk bort for flere år siden, men mot sine siste leveår begynte hun å snakke om hvordan hun hadde opplevd å vokse opp i New York, som datter av jødiske immigranter fra Øst-Europa. I tillegg til å føle på utenforskapet ved å være immigrant, var hun jøde. Hun gjorde alt hun kunne for å passe inn, noe som resulterte i at hun tok avstand fra det jødiske ved sin identitet. Hun skammet seg.

Traume etter andre verdenskrig

Familien levde i et allstedenærværende traume etter andre verdenskrig, hvor Rosenborgs oldefar hadde mistet hele sin familie, og oldemoren hadde mistet en stor del av sin. De var fattige fabrikkarbeidere, og sto lavt på den sosiale rangstigen i samfunnet. Mormoren skjulte sin jødiske bakgrunn for alle utenfor hjemmet gjennom hele oppveksten og langt inn i voksen alder.

Minner

«Jeg husker hun delte sin glede for klezmermusikk, og hun syltet kosher-pickles hvert år. For disse var hun så glad i. Hun tilberedte noe jødisk mat en sjelden gang, og til jul laget hun til Hannukah-feiring for oss barnebarna. Jeg er blitt fortalt at hun tok oss med på Purim-feiring også, men da var jeg så liten, at det husker jeg ikke. Men hun snakket aldri med oss om familien sin, eller hva det ville si å være jøde.»

Jeg visste alltid at jeg var jøde, men jeg visste aldri helt hva det ville si.

Det usagte

«Hun snakket heller aldri med barnebarna om traumet som familien hadde opplevd, og som vi på en måte fremdeles levde med, ved å la det være en usagt, bakenforliggende ikke-sak. Jeg visste alltid at jeg var jøde, men jeg visste aldri helt hva det ville si. Jeg tror kanskje hun ønsket å videreføre noe til oss barnebarna, fordi hun forsto viktigheten av det da hun begynte å kjenne på alderdommen.»