ET BAKTEPPE
Da Gud skapte verden, ble lys skilt fra mørket, og himmel fra hav. På himmelhvelvingen kom sol, måne og stjerner.
Alt for at Guds siste skaperverk, mennesket, skulle skjelne dag fra natt, finne nymånen og følge årstidene.
På seks kosmiske dager skapte Gud jorden, med vekster og dyr. Til sist skapte Gud mennesket: mann og kvinne.
Da skaperverket var fullendt hvilte Gud på den syvende dag. Gud velsignet den syvende dagen og gjorde den hellig.
Abraham, fra byen Ur i Kaldea, hørte den éne Gud tale til seg. Da forkastet han sin tids mange guder og gudeavbildninger.
Abraham forlot sin fars hus og gikk med hustru, folk og buskap til landet Gud hadde lovet ham og hans ætt.
Abraham ble stamfar til det jødiske folket; Sara ble stammoren. Abraham og Sara fikk Isak, som ble far til Jakob. Jakob fikk tilnavnet Israel. Fra hans tolv sønner utspringer Israels tolv stammer.
Av sjalusi solgte Jakobs sønner sin bror Josef som slave. Josef endte som stattholder hos den egyptiske Farao.
Hungersnød brakte også Jakob og hans sønner til Egypt. De gjenforentes med Josef, slo seg ned og ble til ett folk. Men deres etterkommere ble gjort til slaver under egypterne.
Farao så folket vokse. Han bestemte seg for at alle israelittiske guttebarn skulle drepes. Da ble gutten Moses lagt i en kurv på Nilen. Faraos datter fant ham.
Moses ble senere lederen, som ved hjelp av Guds vilje og mirakler, førte det israelittiske folk ut av Egypt. Veien gikk gjennom Sivhavet og inn i ørkenen.
Etter mange dager på vandring slo israelittene seg ned ved Sinai fjell. Gud kalte Moses og la fram en pakt. Folket sa ja til å høre og følge pakten. Da åpenbarte Gud seg gjennom ild og røst.
Moses gikk opp på fjellet. 50 dager etter utgangen fra Egypt mottok han stentavlene av Gud med loven og levereglene.
En kiste, arken, ble snekret til stentavlene og dekket med gull. Det ble reist et utsmykket telt til arken, tabernakelet.
Folket brakte med seg tabernakelet og arken med stentavlene under hele ørkenvandringen.
Etter 40 år i ørkenen krysset israelittene Jordanelven og kom til Kanaan, landet Gud hadde lovet dem. Der ble de bofaste. Israelittene levde først i stammesamfunn med dommere som hærførere og ledere.
Men snart dannes et kongedømme og et rike, Israel, som ble delt i Nord og Syd.
Under kongene David og Salomo, rundt år 1000 før alminnelig tidsregning, grunnlegges Tempelet i Jerusalem, for å huse Arken, stentavlene og offerkulten.
Men Israel trues av stormaktene omkring. Tempelet ble plyndret og ødelagt i år 586 før alminnelig tidsregning av babylonerne og deres konge, Nebukadnezar.
Tempelet ble gjenreist, men plyndret og brent ned til grunnen av romerne, i år 70 etter vanlig tidsregning, under keiser Vespasian og hans sønn Titus.
Romerne erobret Jerusalem, drepte og fordrev jødene, og tok jødiske slaver. Tempelkulten opphørte for all tid.
Etter siste tempelødeleggelse overtok rabbinere som folkets religiøse ledere.
For å overholde levereglene og bevare jødisk kultur omskapte rabbinerne tempelkulten til ritualer for hjemmet og for synagogen.
Da kristendommen ble statsreligion i Romerriket, i 313 under Konstantin den store, ble jødenes leveforhold ytterligere forverret. Den jødiske befolkningen både fordrives og forflytter seg.
Etterhvert bor jøder i hele Middelhavsområdet, i Europa og også i andre verdensdeler.